Død sone? ingen aktivitet her på lang lang tid!

I dag er det Rune Grønåsen, som ellers skriver om musikk på rockeweb.com under navnet Rune Riff, som plukker ut tidenes ti beste plater. Han utfordrer Kim Wild fraSkien til å gjøre det samme neste uke. Som en viktig bidragsyter i band som Neperud og The Bones Of My Uncle, er han en kulturskikkelse i Telemark som også musikkinteresserte andre steder i landet vet å sette pris på.

Å kåre tidenes ti beste album er i realiteten en umulighet. Derfor velger jeg ikke å legge alt for mye prestisje i det, men snarere fortelle litt om ti av de platene som har betydd mest for meg. Derfor vil du ikke finne opplagte toppalbum med artister som Elvis Presley, Velvet Underground, Rolling Stones, Neil Young, Bob Dylan, The Beatles, Beach Boys, The Clash, Guns N Roses, Pearl Jam, Radiohead, osv. på denne lista.
Disse finnes jo på alle andre lister.

1. Roky Erickson & The Aliens – The Evil One (1981)
Roky er en legendarisk skikkelse i rocken. Som frontmann, låtskriver og vokalist i psykedeliske 13th Floor Elevators, via en tilværelse som tungt medisinert pasient i psykiatrien, til et etterlengtet comeback i 2007. Roky har opplevd, og overlevd, det meste. Der moderbandet var narkodøsige og musikalsk tåkelagt, er Roky, med The Aliens, en oppvisning i energisk garasjerock. Ikke bare er The Evil One en herlig energipakke, den innehar også kun kremlåter fra start til slutt. Tekstmessig dreier det seg om horror, monstre, blod og gørr. Musikalsk blir vi servert kontante gitarriff og et tight rockedriv. Alt krydret med Rokys hese og overbevisende «stemmeprakt». Alt stemmer. Tidenes beste rockeskive!

2. Iggy & The Stooges – Raw Power (1973)
The Stooges slapp bare tre studioalbum i sin levetid. Alle tre klassikere. M a n g e h o l d e r Funhouse som den beste, men personlig er jeg mest glad i den punka affæren, Raw Power, fra -73. Albumet er produsert av David Bowie og inneholder en rekke klassiske låter. Det tynne, men kraftfulle soundet, er en glede å lytte til den dag i dag.

3. The Pixies – Surferosa (1988)
80-tallet var gullalderen for amerikansk collegeradio, mye takket være band som The Pixies og R.E.M. Ungdom så seg lei av konvensjonell sjangerinndeling i rocken og overprodusert og pompøs hår-heavy. Den ærlige, men langt fra ufarlige rocken. til The Pixies er et kroneksempel på musikk som ikke lett lar seg båssette og karakterisere.
Frank Blacks vanvittige stemme, bandets dynamikk, vekselsvis spank/engelsk tekst, rullebassen til Kim Deal og Joey Santiagos fantastiske gitar. Bandet innehadde mange suksessfaktorer, men viktigst av alt var deres evne til å lage honningdryppende popmelodier av, strengt tatt, uangripelige mengder feedbackstøy og generell musikalsk meningsløshet.

4. The Gun Club – Miami (1982)
The Gun Club startet opp som et rebelsk pubpunk band, noe debutskiva deres, The Fire Of Love fra – 81 er et godt eksempel på. Men allerede ved skive nummer to, Miami, fra 1982 viste bandet at de var mer enn opprørske punkere. De var et mer enn habilt rockeband. Soundet deres minner om en slags sumpete garasjerock utgave av et eller annet voodoo-dødsbrygg- aktig bluesorkester. For fans av alt fra John Fogerty og Creedence, til Lux Interior og The Cramps.

5. Dead Moon – Trash And Burn (2001)
Dead Moon fra Oregon, USA, var kanskje tidenes beste DIY-band ever. Ikke bare hadde de et fantastisk slitent kjellersound, Dead Moon hadde også de gode låtene . Strengt tatt kunne jeg valgt hvilket som helst album med disse himmelsendte garasjerockerne, men velger Trash And Burn fordi den introduserte meg for trioen, samtidig som den inneholder en rekke klassiske DM låter.

6. Turboneger – Apocalypse Dudes (1995)
Tidenes beste norske rockealbum? Dudes er Turbonegers transformasjon til et ordentlig rockeband. Låtene. Samtlige er klassikere. Dette albumet, med sine obskøne tekster og sinnssyke gitardriv, regnes for en soleklar norsk rockeklassiker.

7. Jazkamer – Metal Music Machine (2007)
Noisekunstneren Lasse Marhaugs metalband. Med medlemmer fra Enslaved i ryggen, presterer Jazkamer her et lite stykke norsk rockehistorie. Et støyete ekstremmetal album med klare dragninger mot noise, og sjangereksploderende låtmateriale. Det er ikke bare albumets tittel som henviser til Lou Reeds støyverk fra 1975. Dette krever tålmodighet og høye smerteterskler, men gevinsten er stor.

8. The Magnetic Fields – 69 Love Songs (1999)
Stephin Merritts Magnetic Fields er sikre leverandører av smektende popgefühl og latterlig lett tilgjengelig, og smørdeilig, viserock. Albumet gir seg ikke ut for å være noe annet enn nettopp 69 Love Songs, men er det til gjengjeld til gangs. Naivt, fornøyelig melankolsk, smart og veldig tilfredsstillende.

9. The Nomads – Showdown! (1981 – 1993)
Litt feigt å ha med en samleskive på lista si, men Showdown! Er svenske Nomads på sitt aller beste. Da det er vanskelig å plukke enkeltalbum med bandet (albumene er for øvrig ikke enkle å få has på i disse dager), virker det safe å dra med denne. Nomads er scandirockens Gudfedre. Uten dem, ikke noe Gluecifer og Hellacopters. Og det ville jo vært trist.

10. The Replacements – Let It Be (1984)
Nok en collegeradio-favoritt fra USA på 80-tallet. Fra å være et habilt punkband, til et fullblods rockeband. The Replacements leverte et knippe solide fullengdere, men traff først spikeren ordentlig på huet med denne utgivelsen i 1984. Inneholder dessuten latterlige mengder godrock, enhver platesamling fremstår lutfattig uten.

I dag er det rockegeneral Morten Engh på Rjukan som plukker ut det han mener er tidenes beste plater. Han utfordrer Rune Grønåsen, opprinnelig fra Sannidal, men nå bosatt i Gjerstad, til å gjøre det samme neste lørdag. Rune Grønåsen skriver omtaler i rockeweb.com under navnet Rune Riff.

Jeg ble rocka kjønnsmoden i puberteten, midt i stemmeskiftet, omtrent samtidig som punken slo gjennom skikkelig med Sex Pistols i 1977. Så kom «new wave», alt var plutselig lov i rocken. Jeg slukte alt rått, og har siden vært altetende. Jeg har et livstidsprosjekt som går ut på å sette opp en liste over tidenes 1000 beste plater. Her får du 10 av de beste.

1. NEIL YOUNG – «Tonight’s the night», 1975
Neil Young lagde dette albumet for to av sine beste venner, Bruce Berry og Danny Whitten. Berry var roadie og Whitten var gitarist i backingbandet hans, Crazy Horse. Begge levde og døde for rock’n roll. Tekstene er ofte anti-narko kommentarer, og Young stønner, skriker, hvisker og småsnakker seg gjennom 12 låter av ufattelig høy kvalitet. Lydbildet er makeløst. Crazy Horse med gode hjelpende venner kjenner Young ut og inn og klarer å starte og bremse akkurat når de skal, i et telepatisk samspill. Flere av Youngs fineste øyeblikk er på denne skiva, som «Lookout Joe», «Tired Eyes», «Albuquerque», «Mellow My Mind», «’Downtown» og «New Mama». Jeg synes dette er tidenes beste rockeskive. Jeg har hatt den tre ganger på Lp (ble faktisk slitt ut), på kassett, og på cd.

2. RADIOHEAD – «Ok computer», 1997
Verdens beste låt er på denne plata. Ja, «Paranoid Android» er en musikalsk åpenbaring. Den inneholder et genuint deilig, sugende riff som de utforsker til det sitter fast i magen din, en uhyggelig virkningsfull koring som minner meg om «Requiem» av Mozart, en progressiv låtoppbygging selv ærverdige Pink Floyd ville vært stolt over. Tekstene på plata er typisk for Thom Yorke, drømmende, smånevrotiske, hysteriske på et vis, men også breddfull av dype følelser, som formidles med en stemme som brukes like mye som et eksperimentelt instrument som melodiførende vokal. Det finnes ikke dødpunkter på denne plata, og summen av melodisk kvalitet, variasjonen mellom hissig rock og melankolske gråtelåter, kompleksitet, nyskapningskraft, egenart og holdbarhet gjør dette til et av tidenes rockealbum.

3. PATTI SMITH – «Horses», 1975
Patti Smiths attityde på denne plata er blant punkens største inspirasjonskilder. Dama åpner med følgende verbale kraftsalve: «Jesus died for somebody’s sins but not mine», hentet fra låta «Gloria». I en tid da rocken ble dominert av dinosaurer som fylte de største fotballstadionene, dukket ei lita poetisk dame opp som hadde mye på hjertet. Ei dame som seinere har fått tilnavnet «The Godmother of punk». Låtene er alle originale og sterke, men Pattis engasjement løfter de derfra og opp til et nivå få artister har klart å følge henne. John Cale fra Velvet Underground produserte denne protopunk-klassikeren for Patti, og «Horses» ble et kraftverk som aldri har gått tom for energi.

4. NIRVANA – «Nevermind», 1991
«Nevermind» ble gitt ut på den tiden grunge slo gjennom på verdensbasis og platas åpningskutt, «Smells like teen spirit», ble spilt nonstop på MTV ved Juletider i 1991. Butch Vig hadde klart en produsents mesterstykke å bevare råskapen til Nirvana samtidig som han gjorde plata lyttervennlig. «Udødelige» Kurt Cobain sa seinere at skiva hørtes ut som ru stein pakket inn i plast. Plata virket som en tenningsbryter for ny rock. Kurt Cobain viste seg frem på «Nevermind» som en fenomenal låtskriver; «Smells like teen spirit», «Territorial Pissings», «Lithium», «Something in The Way», «Polly» og «Come As You Are» er alle sylskarpe låter. Cobain levde ikke lenge, for 7. april 1994 tok han sitt eget liv, 27 år gammel.

5. THE BAND – «The Band», 1969
«The Band» er pensum for alle som vil finne røttene. Dette er såkalt «American music», de er solid forankra i amerikansk musikktradisjon og historie. Man kan kjenne lukta av skog, sagflis, tømmerkoier, myr og mose når man hører på skiva. Melodiene er geniale, men det som likevel skiller dette bandet mest i fra andre band er den voldsomme mengden instrumenter som brukes, bandmedlemmenes ufattelig sterke spilling, og ikke minst det organiske lydbildet som skapes. Mine favoritter på denne plata er «The Night They Drove Old Dixie Down», «Up on Cripple Creek», «Rag Mama Rag» og «Whispering Pines»; alle helt vidunderlige låter.

6. RYAN ADAMS – «Heartbreaker», 2000
Ryan Adams var leder og låtskriver i Whiskeytown fra North Carolina. Bandet ble stiftet i 1994, og oppløst i 1999, men allerede noen måneder seinere var Adams klar med sin første soloskive, «Heartbreaker». Det er 52 minutter med balsam for sjela. Albumet er neddempet, jordnært og løs i formen, med akustisk gitar, nydelig damekoring og Adams såre, vakre stemme som platas bærende elementer. Den flotteste låta av dem alle er hans lovsang om hjemstaten North Carolina, «Oh my sweet Carolina». Emmylou Harris er med og synger så vakkert at verden stopper opp i noen minutter.

7. AC/DC – «Back in black», 1980
Australske AC/DC var egentlig et bluesband som spilte heavy metal. Bandet spilte langsommere enn de fleste andre metalband, men var mye tyngre og seigere, og de lagde fengende allsangmelodier som folk kunne synge til på party og i konsertlokalet. «Back in black» inneholder kun klassikere, og er faktisk en eneste stor hitsamling. Fra kirkeklokkene spiller opp på åpningssporet «Hells bells», til fantastiske «Rock and roll ain’t noise pollution» avslutter ballet, finnes det ikke antydning til fyllstoffmateriale. Andre låtklassikere er «You shook me all night long», «Shake a leg» og ikke minst tøffe «Givin’ the dog a bone»

8. CAPTAIN BEEFHEART & His Magic Band – «Safe as Milk», 1967
«Safe as Milk» er støpt på en såle av blues, men den er badet i lyrisk surrealisme, psykedelia, garasjerock og vennen Frank Zappas intellekt. Låtene til Beefheart (Don Van Vliet) ble skapt der og da, de var nærmest umulig å spille akkurat likt en gang til på grunn av at alle improviserte i studioet, The Magic band måtte tolke kladder som hadde oppstått inni Beefhearts hode. Dette gjør platene til Captain Beefheart totalt tidløse. Opp gjennom årene har mine favoritter på plata blitt låtene med de artigste titlene, derfor er låter som «Dropout Boogie», «Grown So Ugly» og «Shure «Nuff» N Yes I Do» 3 låter som står i frontlinjen og befester denne platas enestående plassering i rockhistorien.

9. DILLDALLHOLOM – «dr. ja», 2002
En kompis av meg, Terje Lie Lewis, hadde hørt Dilldallholom tilfeldigvis på radioen. Detektivarbeid ledet meg mot Skien og gitarist Jørn Andersen, som sendte meg vinylutgaven av «dr. ja». Den var rød, jeg fikk nr. 37 av totalt 172. Bandet hørtes ut som barnet til 4 av mine favorittartister, Butthole Surfers, The Residents, Jimi Hendrix og Vanilla Fudge. Om musikken kan sies at lydbildet til dilldallholom skulle være tungt og syrete, det skulle være norske tekster, det skulle meisles frem. Dette er resepten. Bandet spilte allerede fra starten i 1990 vidunderlig vridd rock, de avleverer elektriske og akustiske signaler, det er din jobb å tolke signalene. Favorittlåta er «I jorda vise». Låta er Kåre Brynjulfsruds verk. Han fremfører den alene med sin akustiske gitar. Den blir avspilt for oss gjennom noe som kan minne om sveivegrammofonlyd.

10. NEPERUD – «Lost in Legoland», 2003
«Lost in legoland» er garasjerock av beste merke. Inspirasjonskildene til dette fenomenale Skiensbandet er The Velvet Underground, Elvis Costello, Erwin Schlup(?) og tidlig The Rolling Stones, men de ligner ikke på noe annet jeg kan komme på i farta. Når jeg tenker meg godt om så minner det meg om noe, men jeg kommer ikke på hva det er. Neperud er kompromissløse i forhold til hvordan det skal lyde. Det skal høres akkurat så grumsete, skurra, rått og spinnvilt ut som bandet vil ha det. Her er det ikke snakk om gjøre seg lekker for å selge mer plater eller få flere nusselige småkoselige giger. «Lost in Legoland» er en av mine favorittplater. Ikke fordi den har de beste melodiene som er laget, men fordi den gjør meg så glad, fordi den har et lydbilde som passer mitt skrudde hode perfekt, og fordi jeg har lyst til å høre på den døgnet rundt.