I dag er det Rune Grønåsen, som ellers skriver om musikk på rockeweb.com under navnet Rune Riff, som plukker ut tidenes ti beste plater. Han utfordrer Kim Wild fraSkien til å gjøre det samme neste uke. Som en viktig bidragsyter i band som Neperud og The Bones Of My Uncle, er han en kulturskikkelse i Telemark som også musikkinteresserte andre steder i landet vet å sette pris på.

Å kåre tidenes ti beste album er i realiteten en umulighet. Derfor velger jeg ikke å legge alt for mye prestisje i det, men snarere fortelle litt om ti av de platene som har betydd mest for meg. Derfor vil du ikke finne opplagte toppalbum med artister som Elvis Presley, Velvet Underground, Rolling Stones, Neil Young, Bob Dylan, The Beatles, Beach Boys, The Clash, Guns N Roses, Pearl Jam, Radiohead, osv. på denne lista.
Disse finnes jo på alle andre lister.

1. Roky Erickson & The Aliens – The Evil One (1981)
Roky er en legendarisk skikkelse i rocken. Som frontmann, låtskriver og vokalist i psykedeliske 13th Floor Elevators, via en tilværelse som tungt medisinert pasient i psykiatrien, til et etterlengtet comeback i 2007. Roky har opplevd, og overlevd, det meste. Der moderbandet var narkodøsige og musikalsk tåkelagt, er Roky, med The Aliens, en oppvisning i energisk garasjerock. Ikke bare er The Evil One en herlig energipakke, den innehar også kun kremlåter fra start til slutt. Tekstmessig dreier det seg om horror, monstre, blod og gørr. Musikalsk blir vi servert kontante gitarriff og et tight rockedriv. Alt krydret med Rokys hese og overbevisende «stemmeprakt». Alt stemmer. Tidenes beste rockeskive!

2. Iggy & The Stooges – Raw Power (1973)
The Stooges slapp bare tre studioalbum i sin levetid. Alle tre klassikere. M a n g e h o l d e r Funhouse som den beste, men personlig er jeg mest glad i den punka affæren, Raw Power, fra -73. Albumet er produsert av David Bowie og inneholder en rekke klassiske låter. Det tynne, men kraftfulle soundet, er en glede å lytte til den dag i dag.

3. The Pixies – Surferosa (1988)
80-tallet var gullalderen for amerikansk collegeradio, mye takket være band som The Pixies og R.E.M. Ungdom så seg lei av konvensjonell sjangerinndeling i rocken og overprodusert og pompøs hår-heavy. Den ærlige, men langt fra ufarlige rocken. til The Pixies er et kroneksempel på musikk som ikke lett lar seg båssette og karakterisere.
Frank Blacks vanvittige stemme, bandets dynamikk, vekselsvis spank/engelsk tekst, rullebassen til Kim Deal og Joey Santiagos fantastiske gitar. Bandet innehadde mange suksessfaktorer, men viktigst av alt var deres evne til å lage honningdryppende popmelodier av, strengt tatt, uangripelige mengder feedbackstøy og generell musikalsk meningsløshet.

4. The Gun Club – Miami (1982)
The Gun Club startet opp som et rebelsk pubpunk band, noe debutskiva deres, The Fire Of Love fra – 81 er et godt eksempel på. Men allerede ved skive nummer to, Miami, fra 1982 viste bandet at de var mer enn opprørske punkere. De var et mer enn habilt rockeband. Soundet deres minner om en slags sumpete garasjerock utgave av et eller annet voodoo-dødsbrygg- aktig bluesorkester. For fans av alt fra John Fogerty og Creedence, til Lux Interior og The Cramps.

5. Dead Moon – Trash And Burn (2001)
Dead Moon fra Oregon, USA, var kanskje tidenes beste DIY-band ever. Ikke bare hadde de et fantastisk slitent kjellersound, Dead Moon hadde også de gode låtene . Strengt tatt kunne jeg valgt hvilket som helst album med disse himmelsendte garasjerockerne, men velger Trash And Burn fordi den introduserte meg for trioen, samtidig som den inneholder en rekke klassiske DM låter.

6. Turboneger – Apocalypse Dudes (1995)
Tidenes beste norske rockealbum? Dudes er Turbonegers transformasjon til et ordentlig rockeband. Låtene. Samtlige er klassikere. Dette albumet, med sine obskøne tekster og sinnssyke gitardriv, regnes for en soleklar norsk rockeklassiker.

7. Jazkamer – Metal Music Machine (2007)
Noisekunstneren Lasse Marhaugs metalband. Med medlemmer fra Enslaved i ryggen, presterer Jazkamer her et lite stykke norsk rockehistorie. Et støyete ekstremmetal album med klare dragninger mot noise, og sjangereksploderende låtmateriale. Det er ikke bare albumets tittel som henviser til Lou Reeds støyverk fra 1975. Dette krever tålmodighet og høye smerteterskler, men gevinsten er stor.

8. The Magnetic Fields – 69 Love Songs (1999)
Stephin Merritts Magnetic Fields er sikre leverandører av smektende popgefühl og latterlig lett tilgjengelig, og smørdeilig, viserock. Albumet gir seg ikke ut for å være noe annet enn nettopp 69 Love Songs, men er det til gjengjeld til gangs. Naivt, fornøyelig melankolsk, smart og veldig tilfredsstillende.

9. The Nomads – Showdown! (1981 – 1993)
Litt feigt å ha med en samleskive på lista si, men Showdown! Er svenske Nomads på sitt aller beste. Da det er vanskelig å plukke enkeltalbum med bandet (albumene er for øvrig ikke enkle å få has på i disse dager), virker det safe å dra med denne. Nomads er scandirockens Gudfedre. Uten dem, ikke noe Gluecifer og Hellacopters. Og det ville jo vært trist.

10. The Replacements – Let It Be (1984)
Nok en collegeradio-favoritt fra USA på 80-tallet. Fra å være et habilt punkband, til et fullblods rockeband. The Replacements leverte et knippe solide fullengdere, men traff først spikeren ordentlig på huet med denne utgivelsen i 1984. Inneholder dessuten latterlige mengder godrock, enhver platesamling fremstår lutfattig uten.